Sälen

Etter en deilig helg i Sälen har vi endelig kommet oss til hektene, både to- og firbeinte. Uniq var uheldig å bli syk søndag ettermiddag, og både vi og veterinærene hadde delte meninger om hva som kunne ha skjedd – forgiftning etter mat eller huggormbitt. Jeg har aldri opplevd noe av de to med tidligere hunder, men jeg bikket over mot å tro det var huggorm som hadde bitt henne i snuta. Vi var i Elverum en snarvisitt, og på den times kjøreturen hadde Uniq begynt å hovne opp i fronten. Jeg tenkte først det bare var at hun var sliten etter en skikkelig aktiv helg med lek og tur, men jeg skjønte fort at her var det alvorligere saker på gang… Etter noen runder i telefonen med ulike dyrlegevakter ble jeg beroliget med at det ikke var noe å uroe seg for, og at det var altfor sent i sesongen til at huggormen var på ferde. Det hadde visst vært flere dårlige hunder den samme helga, og det var på grunn av noe stoffer i lyngen – noe jeg aldri har hørt om, men som sikkert er sant. Jeg fikk ikke helt roen i meg, men godtok alle beroligende ord og råd, og vi dro videre tilbake til Jessheim. Utover kvelden var hun fortsatt ikke blitt bedre, og samme natt kastet hun opp og fikk diaré. Jeg var ikke sen om å kaste meg over telefonen igjen og suste avgårde til dyrlegen. Der mente de at hun hadde fått en forgiftning og tok alle mulige sjekker for hva det kunne være. De fant ingenting som tydet på noe farlig. Neste dag dro Magnus avgårde med henne igjen for å ta røntgen av tarmene, og alt var helt normalt. Uniq var også i bedre form, og så helt fin ut i ansiktet. Så ingen vet vel egentlig hva som hadde skjedd, men det var ikke noe gøy med en så liten valp…

Ellers var Sälen en perle for oss alle. Vi var der med hele familien, så det var både unge og gamle samlet. Uniq og Leon var sjeleglade for å få seg fotballkamerater, og de var ikke vanskelige å holde i ro da kvelden kom og de måtte overnatte i buret i bilen grunnet allergi på de andre i hytta. Det er deilig å ha slitne hunder!

Vi gikk lange turer, og ene dagen gikk vi opp over tregrensa i håp om å se fugl. Vi møtte på jegere, som riktig nok ikke var så snakkesalige – for de hadde gått i mange timer uten å se en eneste fugl… Jaja…

Leon er seg selv lik og lever litt i sin egen verden, mens Uniq er mer avhengig av oss menneskene og holder seg i nærheten av oss. Hit kommer vi nok til å dra igjen, slik utenom sesongen er det gode priser på hyttene, og lite turister i terrenget.

Byliv

For tiden bor vi midt i Oslo, i påvente av at kårboligen skal bli ledig. Å samkjøre utleie for egen og andres bolig er ikke alltid så lett, så da var vi snille og flyttet ut før vi hadde et eget krypinn å gå til. Alle sakene våre står nå på låven på gården, og venter bare på å få lov til å flytte inn. I mellomtiden skal vi gjøre det beste ut av bylivet, hundene skal få massiv miljøtrening og vi skal gå turer i bånd.

Det mest slitsomme med å bo i en bygård er når Uniq må ut på morgenturen sin – da er det akutt å komme seg ut i tide, og trappene flyr unna på null komma niks ☺  I dag møtte vi en greyhound, og den skjønte nok fort at Uniq var en god kandidat på å være med å løpe noen runder i parken. Og som de løp! Uniq tok likeså godt åttetallsrunder i tillegg, så etter en god stund ble hun så sliten at hun kom luntende til oss og la seg rett ut, pustende og pesende. Det er virkelig godt å ha en sliten hund! Da kunne ”småbarnsforeldrene” ta seg en tur ut på kvelden og nyte konsert og uteliv sammen for første gang etter lillemor kom i hus.

Uniq har fått teften av fuglene i parken – dette er jo et perfekt sted å trene på slike ting! Hun står som en påle, og vi kan se snuta bevege seg heftig for å innta alle luktene. Veldig gøy å se på henne. Jeg prøver å rose henne som best jeg kan når hun står der og observerer de flyende objektene, men hun er så dypt konsentrert at det ser ikke ut til at hun tar noe til seg.

Jeg tror nok vi må reise tilbake til Oslo når hun blir større for å trene mer på både møte med hunder, fugler og mennesker. Går hun løs løper hun rett bort til både folk og dyr og
håper på litt kos – en skikkelig sosial frøken er hun hvert fall!

Uniq på valpeshow!

Nå har vi vært på utstilling for første gang for både hund og eier. Lillesøster Veslemøy var med som moralsk støtte og vi kjørte av gårde til Lillehammer for å delta på festlighetene. Vi møtte noen få kjente ansikter, ellers var alt nytt for oss alle. Det ble litt lenger ventetid enn antatt, noe som resulterte i at Uniq kjedet seg. Medbrakte leker og godbiter ble fort stusselige i forhold til alle spennende hunder som var i nærheten. Uniq plantet for sikkerhets skyld en sølete (full av sand og sagflis) labb i ansiktet på en speilblank pointer som var på vei inn i ringen – ikke fullt så populært for eieren det… Etter mye rulling og turning på bakken var det endelig vår tur. I klassen vår var det ikke mange med, så det skal sies at det ikke var knallhard konkurranse. Men det beste av alt: Uniq kom på første plass! Vi fikk tildelt så mange sløyer i alle regnbuens farger at jeg ikke vet hva som var hva, og gode kritikker fikk hun også:

"Meget lovende valp. Bra linjer i hode og kropp. Velstelt. Gode ben. Valpete bevegelser. Herlig gemytt! Premiering: 1BTK BIM (beste tispe og best i motsatt kjønn)"

Gardsboere

Da var det bestemt, nå flytter vi til gards! Kontrakt på utleie av leiligheten er signert, og vi flytter inn i kårboligen på Låke gård 1. desember. Det betyr at hundene kan gå løs rett ut døra, skiløypene krysser jordene rett bak låven, og hestene sover vegg i vegg med huset vårt ☺ Dette skal bli noe!

Høstferie

Uniq på tur i lavfjellet

Uniq har nok hatt tidenes høstferie, først en uke med Magnus i Åsmarka, og deretter en langhelg med Leon og meg på Venabu. I Åsmarka var Puls med, og de to har blitt skikkelig gode lekekamerater. De sov til og med i samme bur, tett oppå hverandre.

Hytta i Åsmarka får en litt annen skjebne enn vi først hadde håpet på. Da gutta var der oppe og fjernet taket, fant de store områder med råte i bjelkelagene. Avgjørelsen ble raskt tatt om å brenne hele huset, og bygge nytt. Litt mer kostbart enn vi hadde trodd, men desto mer spennende. Annekset ute skal vi gjøre om til en koselig jakthytte enn så lenge, til pengene strekker mer til og vi eventuelt kan bygge noe større senere. Sist jeg var der oppe så jeg en stor orrfugl flakse opp foran bilen, så vi har absolutt håp om gode jaktmarker her!

På Venabu fikk vi nyte herlige dager sammen med hestene og gode hestevenninner. Leon fikk også være med oppover, og han klarer alltid å utnytte situasjonen til det ytterste for hans stakkars eiere… Fredag morgen satt vi og spiste frokost inne på hotellet, og plutselig ringer telefonen:  – Savner du en hund? Ehm, nei, Leon var godt plassert inne i hytta, og Uniq var i buret sitt, oddsen for at en av disse hadde rømt var ikke akkurat god. Men det er klart, når nummeret mitt står på halsbåndet til rømlingen kunne jeg vel ikke annet enn å krype til korset og innrømme at det helt sikkert var Leon. Leon hadde prestert å åpne døra til soverommet, hoppe ut det åpne vinduet og tatt seg en løpetur til butikken… Ikke nok med det, på veien ned dit hadde han møtt en enslig jobber og hoppet opp og ned av glede på den stakkars damen, som i tillegg var livredd for hund. Hun hadde desperat forsøkt å riste han av seg, men Leon var nok så sjeleglad for å være til fjells at han ikke klarte å oppføre seg. Damen løp inn på butikken for å få hjelp, Leon etter, og der var det selvsagt mye han kunne markere, og det gjorde han nok uten å blunke. Butikkpersonalet hadde tørket opp innen vi kom dit, og Leon sto utenfor i bånd, pent og pyntelig som om ingenting hadde skjedd, og jeg kunne ikke annet enn å beklage… Resten av helgen kjøpte vi inn litt ekstra matvarer så vi ikke skulle få SÅ dårlig rykte på oss lenger. Jaja, litt av en start på helgeoppholdet!

Lørdag gikk ryktene om at det skulle komme massive mengder med snø, og der satt jeg, som en av de ”tåpelige Oslo-folkene”, som reiser til fjells på senhøsten uten vinterdekk… Jeg spøkte det vekk med at vi da fikk bli værfaste her oppe, og det var alle skjønt enige om. Søndag morgen våknet vi til hvit himmel, og ikke lenge etterpå kom de første snøfjonene dalende. Innen vi fikk salt på hestene for å ri ut på tur var det et voldsomt lag med snø på bakken. Vi ble plutselig usikre på om vi kunne ri i det hele tatt, siden det mest sannsynlig kom til å kladde under hestenes sommersko. Vi tok likevel sjansen, de to personene vi hadde med oss var spreke og sporty, og i tillegg ble Benedicte med som psykisk og fysisk støtte (og jammen var det ikke superkoselig å ri ute i det første snøværet!). Paret hadde med seg en gordon setter og ønsket inderlig å ha den med på rideturen. Vi tenkte at siden været var som det var, og alle hytteeierne for lengst hadde seilt nedover fjellsiden med sommerdekkene sine, var det ingenting i veien for det. Mira ble kjapt varm i trøya rundt hestene, særlig kanskje siden Uniq hadde vist henne rundt i timene i forkant. Siden vi skulle ut på over en mil lang ridetur, og Uniq aldri har vært med mens jeg selv har ridd, turte jeg ikke ta med henne også. Rideturen gikk så fint, men etter en time blåste det skikkelig opp og vi var alle gjennomvåte og stivfrosne av all snøen og vinden. Ikke nok med det, så begynte også hestene å kladde, og hesten min falt overende flere ganger. Vi bestemte oss for å gå et stykke, og det gjorde godt i kalde kropper. Tanken min var at gjestene som var syntes dette var skikkelig tåpelig, og var redd for at de ikke fikk en god opplevelse av rideturen og fjellet. Men vel tilbake i stallen fikk vi høre at dette var den mest fantastiske turen de hadde vært med på, og ting hadde ikke vært det samme dersom det hadde vært strålende solskinn og ingen snø! Det var jo godt å høre :)

Etter mye frem og tilbake skjønte vi raskt at jeg ikke kunne klare å komme meg helskinnet ned fra fjellet med sommerdekkene mine. Litt komisk, men det hadde egentlig ikke jeg noe i mot – hvert fall ikke hundene! Vi fikk høre at til og med taubilene klarte ikke å holde tritt med alle utforkjøringene som var i Ringebu denne ettermiddagen, så da bestemte vi oss rett og slett for å utsette avreisen til mandag formiddag, da var det nemlig meldt mildvær. Da var vi jammen værfaste på Venbu for første gang! Benedicte og jeg storkoste oss resten av søndagen, og gikk en lang tur med hundene opp til Kyrkjegardsfjell, før vi på kvelden lagde verdens deiligste pizza med Ingeborg og Jostein inne på hotellet. Mandag gikk vi nok en lang tur med hundene, og det hele var nokså idyllisk – sol fra klar himmel og nyfallen puddersnø! Leon elsker snøen og var helt i ekstase. Uniq skjønte også etter hvert moroa, og så ut til å kose seg maksimalt. Utpå formiddagen var det såpass mildt at snøen begynte å smelte fra veiene. Dessverre så vi oss nødt til å vende nesa sørover igjen, og tilbake til hverdagen.

Ivrig frøken

Vanskelig å få spirrevippen til å stå i ro ;)

Uniq begynner å bli større og kraftigere i den lille kroppen sin. Det ser nok ut til at hun blir litt lav og liten, men det skal ikke skorte på muskler! Hun er ute og trener seg selv i hagen i tillegg til at vi tar oss noen gode gåturer i skogen titt og ofte. Leon er storfornøyd med at vi er mye ute og han får løpe løs sammen med Uniq. Det ser nok ut til at det er Uniq som blir sjefen blant de to, og det var også noe vi håpet på – Leon trenger en tydelig leder, så vi håper Uniq kan ta seg av den jobben når hun blir stor selv.

Vi har hatt mye sosial trening. Uniq er med oss ute og inne på nye steder, og hun overrasker stadig – hun er helt super å ha med seg! Hun forholder seg rolig på nye og ukjente steder, og slår seg raskt til ro. Sier vi hun skal legge seg gjør hun det og blir liggende til hun får ny beskjed. Dette har vi trent mye på hjemme, så det har vist seg at det funker også borte, deilig! Samtidig merker vi at trassalderen begynner å innta heimen. Uniq har funnet ut at det går an å bli snakket til, for så å teste grenser på om hun ikke trenger å høre på hva vi sier. Dette var vi forberedt på og prøver så godt vi kan å si en kommando en gang før det får ”konsekvens”. Hittil holder det at vi brummer strengt til henne, da bråbremser hun og angrer dypt på at hun ikke hørte første gangen. Utendørs har vi klart oss uten langline, men det spørs om vi må trå til den slags nå når andre instinkter (mest sannsynlig!) tar overhånd. Det er kjedelig om hun skulle få teften av å løpe etter f. eks. fugl uten kommando fra oss.

Det verste hittil er egentlig å få henne til å unngå å løpe etter mennesker – hun er så menneskekjær at det nesten ikke er til å tro! Går vi tur i skogen og vi møter andre mennesker er det ingenting som får henne til å snu når hun ser noen potensielle selskapsfolk å flokke seg rundt. Det er jo en god egenskap å ha i bunn, men samtidig tar det jo litt av når hun skal hilse på alt og alle… Neste skogstur blir det frem med langlina og satse på vi møter både folk, fugl og dyr!