Hverdagen

Kos i kurvstolen

Uniq har vært hos dyrlegen og fått vaksine og chip. Hun syntes det var stor stas og komme på besøk til Nannestad Dyreklinikk, så det var jo ingenting å grue seg for :-)

Vi begynner å komme inn i de vanlige rutinene i hundelivet. Nattesøvnen er det ingenting å klage på, og vi har begynt å børste pelsen og klippe klørne. Hun er flink til å sitte og bli når vi gir mat og åpner dører inn og ut, og innkalling går så smått fremover det også. Hun er utrolig lærevillig og gjør alltid sitt beste for å prøve og gjøre oss fornøyde. Gi labb er hun ekstremt god på (som jo egentlig er selvlært) – og det benytter hun i alle situasjoner. Bilkjøring er hun godt vant med, og vi hører ikke en lyd verken før, under eller etter turene. Ellers har hun selv begynt å signalisere når hun må på do og hun vil ut – og det er jo unektelig deilig!

For et par uker siden reiste vi til Elverum for å hilse på alle i familien der. Mormor var barnevakt da jeg skulle på jobb et par timer, og det var jo stor stas for både liten og stor! Lillebror Theodor fant sin sjelevenn i Uniq og de holdt på til langt på kveld før til slutt Uniq sovnet i sofaen med Theodor.

Ellers begynner hun å bli nokså utforskende i alt hun gjør, det går høyt og lavt og hit og dit hele tiden. Ei skikkelig tøff dame er det ingen tvil om at hun er. I går fikk hun hilse på vorstehvalpene til Tonje og Kristoffer, hun syntes nok de var skikkelig barnslige for det var visst ikke så spennende når det kom til stykket... Halvt år gamle Puls derimot var supergira på å leke og dulle med Uniq, så de fant raskt tonen. Fem måneder gamle Zita i stallen er også en populær lekekamerat, og der går det virkelig unna i svingene når de to setter i gang!

Leon er også i farta. Som en litt sjalu storebror tar han sine egne, og ikke fullt så gode, beslutninger om dagen... Vi gikk med begge hundene løs på jordet her vi bor, og plutselig så vi begge to forsvant under den store låvebygningen. Ikke noe nytt og sjokkerende det, men da Uniq kom krypende tilbake og vi ikke hørte en lyd fra Leon, begynte vi å bli bekymret. Vi ropte og lokket, men fortsatt ingen lyd. Til slutt kommer en meget fornøyd hund tilbake med mat og sikkel rundt hele munnen; det var ikke vanskelig å forstå at han hadde hatt et riktig fint festmåltid der nede! Vi lurte jo selvsagt på hva det var han hadde fått i seg, og det var tydeligvis ikke noe sunt og bra, for den påfølgende natta var minimalt hyggelig. Men Leon er en surviver og med litt faste og god pasta for å regulere magen var han raskt i form igjen neste dag.

I helga skal Leon på besøk til André. Vi synes det er på tide og skille Leon og Uniq litt, så de ikke blir altfor avhengige av hverandre. Uniq blir med oss til Elverum og for å ta over den nye hytta vår på søndag. Da tenker jeg nok hun skal få rast fra seg litt i skogen og på fjellet!