Tidenes treningshelg

Endelig kunne vi ta oss en velfortjent helgetur på hytta, men treninga ble det så som så med. Etter en halv dag med "krangling" mellom Uniq og meg, innså jeg at jeg måtte la lille frøkna få litt tid på seg, for så å prøve igjen. Det var ikke en eneste reaksjon på verken stemme, plystring, løping eller noe som helst, jeg foretok meg. Irritasjonsmomentet var på topp den lørdagen… Vi gikk lange turer og håpte det skulle bedre seg litt utover dagen, men det ble etter middagstid før Uniq begynte å reagere på noe som helst. Jeg var på randen til å tro at noe var galt med henne, at hun var syk, eller hva som helst, for hun var virkelig ikke helt med.

Plutselig løsnet det, og hun var tilbake til seg selv igjen. Innkalling, sitt og bli, hente apportbukken, ALT var tilbake til det normale, så da ble jeg lettet! Søndagen brukte vi til litt småtrening underveis hele dagen, og det er deilig og kun ta få repetisjoner i hver økt, og heller ta mange økter totalt. Neste uke skal vi også oppover på hytta, og da håper jeg på mange dager som denne!

Hastverk er lastverk

Uniq sturer etter en hard treningsøkt. Vi ble enige til slutt...

Vi trener og trener, og ser vi har et stykke igjen før alt i dressuren er komplett. I dag var jeg med Tonje på et foredrag om "stressless" for fuglehunder av Geir Kjellmann, og det beroliget meg at vi nok er på rett vei i dressuren likevel. Det skal stresses mindre i provokasjoner og innlæring, og man skal ikke gå videre med en situasjon før den forrige sitter 99 % sikkert. Jeg var helt enig med han der. Heldigvis er vi jo bosatt slik at Uniq blir utsatt for mange og nye hendelser hver eneste dag, og det er opp til oss å trene på hvordan vi vil hun skal oppføre seg i dem. Blant annet er det alltid løse hunder tilstede, som løper rundt og leker. Inkalling og å trene på noe samtidig som de andre leker og har det gøy er kanskje den tøffeste øvelsen hun kan utsettes for i disse dager. Skiløypene går også rett utenfor huset, så her må vi følge med etter at Uniq er blitt en skikkelig kløpper i langrennssporet – og alltid har lyst på en skitur. Hestene er også en stor provokasjon når de setter i gang og løper avgårde, mens Uniq må holde seg rolig. Det vi kan stole på henne 100 % på (inntil videre), er at hun ikke stikker avgårde fra gården. Vi ser at selv om Leon bykser avgårde i fullt firsprang over jordene, så stopper hun når hun vet hun er utenfor området sitt – DET er jo helt fantastisk! Slik var det også i leiligheten vi bodde i før, der hadde hun et avgrenset område hun fikk ferdes på og gikk aldri utenfor det. Vi ser også på nye steder vi er, at hun går aldri veldig langt unna. Er vi på tur og går til fjells eller i skogen, så ser vi riktig nok at hun søker ut og er ikke avhengig av at vi følger hakk i hel. Vi fortsetter å trene på hverdagssituasjonene, og priser oss heldige for at vi blir "utsatt" for såpass mye der vi bor, slik at det forhåpentligvis blir enklere å trene nye steder på de samme øvelsene.

Neste helg reiser til på hytta, og det gleder vi oss alle til!

Nyfødt føll!

Føllet og Oro

I går kom lille føllet til verden! Akkurat som bestilt kom det den helga jeg hadde trodd, så det var bra jeg ikke var på den årlige skituren fra Sjusjøen til Gåsbu, eller på hytta, eller helt andre steder – for dette ville jeg få med meg! Silje og Benedicte var så heldige å oppleve et par minutter gammelt føll også, så her føler jeg alle fikk litt valuta for å holde seg på gården en helg ;)

Føllet virker friskt og kvikt, så dette tror jeg skal bli en skikkelig spreking!

Uniqs første møte med den nyfødte var til å le seg ihjel av. Det tok et par dager før hun skjønte at det var en nykomling i den ene boksen. Jeg var inne hos føllet i boksen, og Uniq satt/lå/sto og så helt forskrekket ut: Hvem var det stankelbeinet – som atpåtil jeg brukte tid på? Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg og byttet på å sitte og stå hvert annet sekund. Da jeg gikk ut til henne igjen ble hun så glad at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. De er nå søte disse små :) Så ble hun desto mer nysgjerrig, og turte å strekke snuta så langt inn i boksen hun klarte. Bakbeina sto igjen i midtgangen, og nok en gang viste hun at hun levde opp til kallenavnet sitt "streken".

Det er sjelden jeg har sett henne så skeptisk til nye ting, hun pleier å se an situasjonen, og etter et par sekunder er hun varm i trøya og tar seg til rette. Men, godt å se hun kan være litt på vakt av og til.