Leon kom til oss i desember 2009. Jeg har ønsket meg egen hund i alle år, så når jeg da var i fast jobb, hadde eget husrom og fått samboer, var alt som skulle til å overbevise samboeren om at vi måtte få oss hund. Kravet fra han var at det skulle være en nova scotia duck tolling retriever. Jeg henvendte meg til alle kenneler og klubber i Norge som hadde noe med rasen og gjøre, og etter kun få minutters innsats ble jeg ringt opp igjen av ei dame som hadde en tre år gammel toller hun ville sette bort på fôr. Et par uker senere dro vi avgårde for å hilse på han, og etter et par timer satt vi i bilen på vei hjem med en uvitende Leon i baksetet. Vi var vel egentlig ikke forberedt på at vi kom til å ta med oss Leon denne dagen, så på hjemveien stoppet vi på Liertoppen kjøpesenter og handlet inn vann- og matskål og en enkel hundeseng...
Det var en bestemt og aktiv herremann vi fikk i hus, og han brukte all energien sin på å hoppe i sengene, opp i sofaen, rulle seg på teppet til kaffekoppene skvulpet over, og da det kom folk på besøk hoppet han de rett og slett over ende... Så det ble en travel tid for oss nye hundeeiere! Vi skjønte fort at dette var en hund som trengte stramme regler, men med en svært mild håndtering.
Vi meldte oss på hundekurs, både for vår egen og Leons del – vi ønsket at vi alle tre skulle bli kjent med andre hundeeiere i nærområdet. Å stimulere Leon var også en utfordring, han trengte mengder med hjernetrim! Vi meldte oss derfor på agility-kurs så han fikk tankene på noe å jobbe mot. Når sant skal sies hadde vi egentlig mer enn nok med å få han til å hanskes med de andre hundene på kurset... Men vi hadde noen glansdager, der han gjennomførte en hel bane uten problemer og med stor iver og lyst. Det var bare synd at det var så lenge mellom hver gang han viste at han virkelig ville drive med dette. Vi trente derfor sjeldnere agility og brukte heller mer tid på turer i skogen og på fjellet. Leon elsker å trekke, både på ski og med slede. Han fikk være med et par ganger sammen med vorstehre vi kjenner, for å trekke hundespann. Litt av en opplevelse og se Leon i full speed:
Etter et års tid begynte brikkene å falle på plass; vi kunne gå løs med Leon utendørs, gjøre innkalling uten problemer, få han til å ligge rolig innendørs – alt i alt er han blitt en svært hyggelig hund! Leon elsker å bade, så når han ser et lite tjern eller en kulp han kan kaste seg uti kan vi vel si at all dressur ikke eksisterer lenger – det er visst hans kall i livet å bade mest mulig :-) Han er også en ivrig apportør på hobbybasis. Vi har trent litt sporsøk og der tror jeg absolutt han har potensiale!
Les mer om Leon her.
